Vi vet at Jens Bjørneboe var pedofil.
Og han har litterært mot til å fortelle om hendelsen, selv om han beskriver en liten pike. Ikke en liten gutt som var tilfelle.
Han er dessuten den eneste norske forfatteren som beskriver bestialitet, om enn som et bi-tema i Bestialitetens Historie.
Bortsett fra Agnar Mykle som har skrevet en novelle om kjærlighetsforholdet mellom en gutt og ei ku...
Se for deg tre fyrer i "Det Mørke Hjørnet", puben Gravesen i Christiania, tidlig 1900-tall.
Svein Elvestad, Olaf Bull og Herman Wildenvey.
Som en farsfigur for alle tre har vi geniet og melankonikeren Nils Kjær. Vi kan se ham som bindeleddet fra den gamle klanen av Christiania Bohemen og han har ingen annen rolle enn på holde selskapet sammen. Han har inngående kjennskap i bl.a Nietzsche, Rosseau, Kierkegaard etc. Han behersket gresk og latin og leser tysk, fransk og italiensk.
Du kan se ham som den snille faren som prøver å muntre opp sønnene idet han vet verden kommer til å gå til helvete.
Til sammen danner de tre personene Bull, Elvestad og Wildenvey en forståelseshorisont som strekker segg tilbake til Oda som håp for kvinnefrigjøring fram mot Hitler som farsfigur. And beyond i begge retninger.
Olaf Bull i sitt anstrengte forhold til hans berømte far Breda Bull. Begge er ekstremt sterke personligheter, men ingen av dem kan per definisjon vinne kampen mellom dem.
Sven Elvestad som homofil og med sans for fascisme. I Italia kjøper han senere mindreårige gutter til fornøyelse.
Herman Wildenvey som den feminine og skjønne kvinnebedåreren. Vi kan anta at han grenser mot det homofile og sammen med Elvestad danner de to et obskurd radarpar.
Vi kan utdype bildet ved å si at:
Elvestad er jord og tragisk realisme.
Bull er mennesket i en håpløs kamp mot virkeligheten.
Wildenvey er overflaten og løgnen. Han er den eneste som overlever begge verdenskrigene og som er uten plett på sin uskyldige sjel.
