Unionsoppløsningen fra Sverige 7 juni 1905.
Christian Michelsen bruker tyranniske og eneveldige metoder for å få Norge frigjort fra svensk styre. Samlingsregjeringen blir deretter for folk som Kjær et mål i seg selv. Et ideal.
Han beveget seg fra å være samfunnsengasjert målmann og marxist til å nærme seg drømmen om tyranniet og anti-parlamentarisme.
Grobunn for tankegangen fant han hos den tysk-engelske kulturfilosofen Houston Stewart Chamberlains (svigersønn av Wagner) Die Grundlagen Des Neuzehnten Jarhunderts (1899).
Kjær leste boka lenge før den ble bibel for Hitler, Goebbels og Rosenberg etc. Og grunnen til at Elvestad kunne utbryte at Hitler kom til å forandre verdenshistorien etter å ha støtt på ham i ei tysk ølkneipe i 1923 henger kanskje sammen med at han der ble forklart de samme teoriene av den gjengen som han hadde hørt 15 år tidligere i Det Sorte Hjørnet.
Boka er sterkt anti-jødisk - i den grad at C. regner den katolske kirken, sosialismen og kapitalismen som jødisk og derfor fiender av saken.
Kun det tyske folk som kulturbærere kan redde verden...
Har vi her en årsak til politiker Chamberlains merkelige forbrødring med Tyskland like før den 2. verdenskrigen?
Det er også mulig å se forfatter Chamberlain som den første seriøse voldtekten av England som forbilde.
Engelsk stormakt-sinne til bruk for barbariske tyskeres selvgodhet og tro på egen bragder og betydning.
Men hvorfor fikk Kjær en sans for tyranniet?
Antagelig henger det sammen med Norges historie.
Vi hadde vært eid av vekselsvis Danmark og Sverige i uminnelige tider. Vi kjente ikke til noe annet.
Og Oslo var blitt hovedstad, Christiania, pga sin strategiske plassering mot Danmark.
Hvis du ser på kartet ligger Oslo der som en ventende anus eller vagina for det Deilige Danmark. Og antagelig ble Havfruen plassert som en symbolsk forbindelse til nettopp Oslo. En mer naturlig form for Eiffeltårn eller Frihetsstatue om du vil.
Kun en bergenser som skipsreder Michelsen hadde den nødvendige avstand til problemet (men samtidig adskillig mer nærhet enn en trønder) til å kunne se det håpløse i situasjonen.
En frigjøring førte oss øyeblikkelig med ventende armer mot Danmark.
Kjær kan sies å ha skjønt problemet og i sin villskap og med prototypen på problemet (Bull, Elvestad og Wildenvey som håpefulle sønner) rundt seg omfavnet han Tyskland og dets vei mot nazismen/undergangen.
Oslo er en by uten sjel.
Det viser seg med alle de narkomane som finnes i gatene og det viser seg i den planløse men allikevel til dels prangende bebyggelsen.
Postgirobygg og hoteller står høyreist og vitner om den totale kulde og fravær av annet enn mulighet for mottak av livgivende innflyttere som tross alt holder byen i live.
Det håpløse med byen har blitt beskrevet fra Hamsun (som også var en Kjær-bekjent og dels en del av den yngre bohemen) til Joachim Nielsen i våre dager.
