zebra's blog: "Påskeeventyr... he he"

 Påskeeventyr

Det var en gang i en påske for lenge, leenge siden ….I Påskelandet som
ligger langt bortenfor der vi er i dag.  Det het ikke Påskeøya, men
Påskelandet.

Der bodde det en konge og en dronning i sitt Soria Moria slott. Slottet
hadde kongen bygd med sin sjel, til sin dronning og sin prinsesse, som var
hans edelsten i livet. Slottet var plassert oppå verdens største båt, hvor
de hadde egne gullgrønne skoger, grønne enger, grønt solskinn, grønne
påskekyllinger, en grønn påskehare og eget tivoli. De var lykkelige og
skulle leve under den evige solen og de sov de vakreste drømmer i den
stupmørke stjerneløse natten.

 Men intet varer evig, og en dag blåste det opp til storm på havet. Et
piratskip med påskehaner kom å røvet den vakre dronningen i sin gullgule
ballkjole. Kongen sendte prinsessen i trygghet med sin hvite hest med hvite
vinger som tok henne med til lekeland.

Solen skinte bak skyene og påskeregnet, mens påskestormen økte og
kongens skip med Soria Moria slott buldret i de store bølgene. Når båten
var knust, måtte kongen ta på sin rustning og stupe ut i det svarte havet
og svømme for å berge sitt eget liv. Han svømte både over og under vann,
fikk nesten ikke puste, men flink som han alltid var, klarte han å berge
sitt liv og ble slengt i land på en påskestrand, hvor han bevisst ble
liggende bevisstløs.

Flink som han fortsatt var våknet han til live. Da han kom til seg selv
lå han øverst på den påske gule stranden og skogen med gule tulipaner og
gåsunge trær suste over furua som sist. (Det eventyret hvor kongen havner i
paradis med palmesus og kvinnedus .. er et annet og frekkere eventyr..)

Kongen var for første gang i sitt liv bittelitt redd, og kunne så vidt
skimte en snill langhåret hulder inni påskeskogen som satt å sang en ukjent
sang om drømmer. En hulder han mintes å ha drømt en dans med og en sang han
mintes å ha hørt i sin frihetskamp en gang i svunne tider...

Kongen reiste seg opp fra sanden og kjente at rustningen var tyngre enn
noen gang og at han var så kald og våt, som han aldri tidligere hadde vært.
I strandkanten lå det en diger fargerik fisk i påske solen som virket

ganske livløs. Han gikk nærmere i den tunge sanden for å undersøke hva
denne fisken kunne være, og kjente at sorgen over piratenes plyndring
gjorde skrittene tunge.

Det er mange fisk i havet, men det var ingen fisk, som stormen hadde
skylt i land, men en fargerik havfrue med tusen skinnende diamanter på
halen.

Kongen var høflig og hadde dessuten lært at alt som ikke ødelegger han,
vil gjøre han sterkere. Derfor spurte han havfruen om hun ville lytte til
hans ordløse sorg og hjelpe han litt på veien. Havfruen som han bare Visste
var godhjertet (om han så både var blind og døv), var lei av å leve i sjøen
og lovet han å gjøre hva hun kunne, dersom han kunne forstå at de lysende
diamantene forteller historien om at: Man bestemmer selv om man skal bli
såret eller finne gledene i det korte livet og at påskeharen kan komme når
som helst med gullegg, livgnist, lykke og moro.

Kongen tok med seg havfruen, fant en bil og kjørte altfor fort til
elven, hvor han fant den vakre lykkens bro, i søken etter en gang om litt
tid.. å finne tilbake den store lykken i livet og kanskje et gullegg.

Før de gikk opp på broen plantet kongen begge føttene godt ned i jorda
og oppdaget... at han stod stille. Når han hadde stått med begge bena godt
plantet i jorda lenge nok, døde gresset under føttene. Idet han dro
fingeren opp av jorda og løftet havfruen opp og gikk på broen snudde han
seg tilfeldigvis og så at det vokste en vakker påske gul hestehov, der hans
føtter tidligere hadde stått stille og fordi han hadde hatt fingeren i
jorda hadde en underjordisk markmus spist på neglene hans av ren og skjær
nervøsitet.

Et vindpust fra "Livet som er et pust i sivet" veltet kongen og havfruen
overende i hverandres armer . Idet de lå på lykkens bro snakket havfruen
og kongen et språk uten ord, i en tid uten tid. Deretter var kongen sovnet
og havfruen så ut på elven gjennom et usynlig stort vindu og fortalte
kongen, uten ett eneste ord, oppskriften på å finne tilbake til lykken og
unngå buldrende stormfullt hav. Men kongen sov.

For å bli befridd som havfrue, ba hun kongen når han våknet (ingen vet
hvorfor kongen sovnet i en slik stund.. men det skjer jo så mye rart
allikevel i livet som man ikke kan forstå..)om å ta av rustningen med gule
påskekylling bilder på, som kongen selv.. mente.. hadde reddet han i
stormen.

På lykkens bro, kledde han av seg sin skinnende rustning bit for bit og
ut av rustingen strømmet det tårer eller kanskje det var saltvann som ble
til en gigantisk elv. I elven plukket han opp en flaskepost hvor det var
skrevet at dronningen hadde laget en ny snill verden for påskehanene og
blitt dronning i det nye snille piratlandet og at prinsessen, hans
edelsten, hadde det fint, men savnet kongen.

Kongen hev flasken i elven og tok vare på ordene i sitt stormfulle
hjerte og fortsatte å kle av seg den tunge rustningen som hadde skånet han
i krig og for alt vondt. Plutselig kjente han at panser rustningen ikke
hadde kunnet slippe inn alle gleder. Kongen smilte et salt smil, fordi et
snev av lykken kanskje var på vei. Det var så mange tårer, eller salt vann,
at elven ble enorm Ja den ble en gigantisk buldrende NID elv ! Da han kun
hadde hjelmen igjen, kom den største tåren som verden noensinne før eller
senere har sett, og dermed flommet elven over lykkens bro.

I denne ulykkens skjebne time skulle selvsagt havfruen proklamere et
dikt (den dagen du elsker er du i fare - kan ikke lenger deg selv forsvare
- ensom i sin lengsel - umulig kjærlighet er et fengsel - å elske er ikke å
ta, men en evig lykke i det du ga - det er ikke værre enn at man får et
herdet hjerte - av kjærlighetens lykke og smerte..etc etc ) Kongen rakk
akkurat å hoppe opp å henge seg fast i portalen over lykkens bro og holdt
fast i armene til den poetiske og lettere frustrerte havfruen. Med bare
hjelmen på seg (som hadde et påskekyllingklistremerke på) kunne han se
havfruens hale endelig bli tatt av elven og forsvinne ned den buldrende
elven og av ren glede kysset de hverandre med livets evige lidenskap som
forstanden aldri vil forstå.

Kysset fra kongen forvandlet havfruen som endelig hadde fått sine
etterlengtede skjelvende knær, til en engel. En beskyttende påske engel var
alt han trengte akkurat nå.. men.. vips så forsvant engelen med englesang
opp mot påske himmelen på en rosa perlemor sky.

Kongen ble hengende der å klø seg i hodet helt til hjernecellene bak
påskekyllingpanserrustningshjelmen fikk vondt og armene ble skjelven.  Han
fant ut det var best å slutte å henge i portalen og sette begge bena ned på

bakken, før en lastebil krasjer med brua igjen. Han sto nå på broen og
tenkte at dette var jammen et merkelig eventyr og enda merkeligere at jeg -
selve kongen - er med på slikt... hmm

Senere denne samme dagen da NIDelven med sine tårer ble stille, tok han
på seg det som var igjen av sin rustning med kyllingklistremerker på,
samlet restene av sitt Soria Moria slott som han flink som han er satte opp
igjen kjapt og befant seg raskt innendørs for å lese eventyr for sin
edelsten, prinsessen, som var kommet hjem. De gledet seg over at det var
påske og bestemte seg for at de ikke skulle krype langs bakken for å slippe
å falle, men kjøre vakkert til et trygt sted og dra høyt opp på fjellene,
glemme bagatellene, ha det gøy og se utover horisontene.

Når kvelden begynte å senke seg over Soria Moria slott, tenkte kongen på
sine drømmer og tenkte litt på det fantastiske livet han hadde hatt før og
hvorfor alt nå skulle bli annerledes og ikke minst hva annerledes skal
innholde.

Kongen kjente seg med ett ufattelig sliten av alt som hadde hendt på
denne ene dagen og ikke minst på grunn av alle krav og alle svar man
kanskje ikke har... idet han skimtet en rosa sky i det fjerne med en engel
på.

 Det blinket av diamanter på himmelen, da det begynte å bli mørk kveld.>
DA gikk det opp et lys på sparebluss! Kongen tok med sin prinsesse, hans
edelsten, ut på gårdsplassen og de kunne for første gang i sitt liv
virkelig se en hel og diamantfunklende stjerne himmel bak skyene.
(tidligere var det bare mørkt om natten i de gode drømmers land)

Nå fortalte kongen sin tapre prinsesse at det både i påsken og ellers i
livet, alltid vil finnes lyspunkter i den mørkeste natten, ja til og med
når det er skyer og storm, vil lyspunktene være bak skyene og at menneskene
kan bli akkurat så dyktige og vakre som de tankene de tenker og alltid vil
få igjen for den godheten de gir. "Dette er det eneste som varer evig ! "

I det fjerne hørtes et fantastisk kor (det var egentlig litt lomsk) med
korstemmer fra både den syngende huldra i skogen, havfruen i sjøen?,
engelen på den rosa skyen, påskeharen og en ukjent svane. Og sangen gikk
slik: ”Langt i det fjerne bak fjellene blå ….ligger et sted jeg har

kjær…dit mine tanker og drømmer vil gå…..alltid du er meg så nær….NID elven
stille og vakker du er….her hvor jeg går og drømmer….drømmer om deg som
jeg hadde så kjær….nu er det vakre minner….den gamle bybro er lykkens
portal….sammen vi seiler i stjeeeeeeernekoorall…..NIIID elven stille hvor
vaaakker du er…heesr hvor jeg gååår og drømmeer…”

Som i alle andre fortellinger er enden på visa alltid god. Så også her:

Prinsessen , som var kongens edelsten, ble vakrest og flinkest i alle
land hvor hun satte sin fot.

Kongen tømte sin sjel i sjokoladefryd, fikk ro i sitt gode hjerte og
smilte varmt når han gikk over NIDelvens bro med våte øyne som strålte av
glede og den ensomme rustning tok kongen av seg, når han til slutt fant sin
beslektede sjel og sangen i sitt eget hjerte.

Dronningen danset på ball inntil hun knakk hælen.

Påskens Store kjærlighet på pinne gikk til Huldra som synger evige
sanger over furua som sist, Engelen som holder på å dette ned fra sin rosa
sky, Havfruen som svømmer blant sjøstjerner?? og Svanen med skit på vingan
som leter etter evig kjærlighet og familieidyll.

Påskeharen tror julebord kan vare helt til neste påske og dessuten er
det ingen som vet hvor haren hopper.

Piratene og hanene vet vi lite om og hestehoven er nå dessverre nesten
død.

Markmusa som spiste negler vurderer å flytte inn på et kjøkken i ei
kantine og skremme vettet av de som jobber der.

Den slitne eventyrskriveren som i sin påskefri hadde vært på påskeski
skal gå for å hente enda et glass vin mens hun tenker på en som er fin..
og om dette eventyr skal slettes (som andre dikt og rablerier) eller
rettes til det rett og slett bare står igjen: "god påske superhare !"

Viktigst av alt !!!!! Er at alle levde de lykkelig til sine dagers
ende.!!!!!

Moralen ? Et lite eventyr kan man fortsette akkurat dit man vil, hvis
man vil :-)

LilleT påsken 2007