Cold Al is.
Denne setningen fra White Rabbit minner meg om det jeg har tenkt å skrive.
Hvorfor er Al kald?
Fordi Grace Slick spilte i bandet Jeff-er-Son Star-cheap.
Å være kvinne og dronningemne i Ux er ikke noen morsom opplevelse.
Vi må holde fast i bildet med Kleopatra som et element av Ux som fenomen. Selv om det ikke er forståelig for den gjevne amerikaner. Og selvfølgelig heller ikke for den gjennomsnittslige kristne europeer.
Ann Rices Vampyr-serie er svært viktig for å kunne lage et riss av vår glemte dronning.
Men hun klarer heller ikke å anskueliggjøre den kvinnelige heltinnen. Ikke engang som en bi-person. Og som vi skal se, ikke uten å drepe den egentlige hovedpersonen ganske raskt i bok 2.
Intervjuet i bok 1 er en bevisst bløff og en måte å nærme seg temaet.
En journalist intervjuer en person som påstår at han er en vampyr.
Louis, personen som blir intervjuet, er egentlig en bikkje. Synliggjort hinsides enhver tvil i filmatiseringen av boka.
En måte å forstå personen er Iggy Pop.
Iggy kom via tilfeldigheter i kontakt med Nico.
Det er den eneste grunnen til at han virker spennende som person.
Utenom sammenhengen er han den vanlige gjennomsnittlige hillbillyen.
Den eneste forskjellen er at Iggy er intelligent og VET at han er ei bikkje.
Imidlertid er de sjelden interessante å snakke med.
Lestat, som er bokas egentlige hovedperson og mål er en helt annen historie.
Dels kan han sees som Bw, sett som den kjedelige engelskmannen som blir kapret av en historie han ikke skjønner rekkevidden av.
Bw trår inn i vannviddet via sitt David-navn og er via samarbeidet med Dylan en del av Amerikas hevn for nedslaktingen av jødene under den andre verdenskrigen.
Og ettersom vi alle "egentlig" er mennesker er det å bli kapret til noe et bra utgangsppunkt når vi skal nærme oss de kvinnelige dyriske sidene OG Kleopatra samtidig.
På et annet kontinent.
Lestat betyr som navnet tilsier at han er tatt av Lesbene.
Vi står overfor en personlighet som har gitt seg totalt over til Ondskapen.
Spenningen mellom Europa og Ux muliggjør dette scenarioet.
Bok 2, The Queen Of The Damned omhandler den Anne Rice egentlig vil møte og forstå.
På veien dit har hun latt Louis og Lestat ta til seg en liten vampyrpike, som et bilde på henne selv og som et bilde på umuligheten å starte eller fortsette med en kvinnelig hovedperson.
Den lille jenta blir aldri noe annet enn en liten pike.
Dronningen har en forhistorie fra Egypt.
Og hun er gjemt i et kammer av Marius, skaperen av Lestat.
Der har hun oppholdt seg i 2000 år sammen med sin ektefelle som hun våken og ubevegelig sover sammen med.
Husker du at jeg irriterte meg over at Dronningens mann ble myrdet av henne i samme øyeblikk som hun ble vekket?
Det er irriterende å tenke seg Kvinnelig Ondskap som det egentlige problemet.
Og deretter se at hun ikke engang trenger et mannlig motstykke eller kampfelle.
Forklaringen er enkel, og Anne Rice har fullstendig rett.
Kleopatra giftet seg med Rom da hun forsøkte å stå alene i Egypt.
Og i 2000 år har hun på ett vis vært bundet til den historien.
Hun er stuck med det gamle giftemålet, slik Jesus som egypter har vært stuck som jødisk, og slik Jesus på ett plan har vært stuck som katolsk.
Vampyrdronningens mann er Anthony.
Et skall av Julius Ceasar riktignok, men ingen av de personene eller Rom som fenomen har noen som helst betydning for Kleopatras oppvåkning om seg selv.
Spesielt ikke hvis hun skulle finne på å våkne i Ux.
Det fører oss frem til Kleopatras mord på Anthony.
Det skjedde med den italiensk/amerikanske artisten Dean Martin.
Dean er katolsk så godt det er mulig å være i Ux, men som person har han ingen mulighet til å stå for seg selv.
Han ER en ironi.
Derfor kunne han kun gå i kompaniskap med Sinatra og Sammy Davis Jr for å lage en form for helhet av seg selv.
Og du ser han nippe til sin drink og røyke.
Hele tiden.
Når han ikke røker eller drikker snakker han om det.
Dean Marin er Anthony overtatt av Kleopatra.
Som en nikkedukke snakker han hennes mening. Noe som gjør ham så homofil det er mulig å bli uten å være det. Og det er umulig å eksistere i den sammenhengen uten å le.
